Rettskrivningsreformen av 1938

Rettskrivningsreformen som kom i Norge i 1938 gikk ut på å føre bokmål og nynorsk sammen på grunnlag av folkemålet som var det muntlige språket i størsteparten av landet. Denne reformen er blitt kalt den store samnorskreformen selv om den egentlig bare var en videreføring av rettskrivningen av 1917. Frofatteren bak 1938-reformen var utenriksministeren i Johan Nygaardsvolds regjering, Halvard Koht, som også var historiker og sosialist.

Bokmålsendringer
Rettskrivningen i 1938 fortsatte egentlig bare på rettskrivningen i 1907 og 1917. Det skulle innføres harde konsonanter. Her er noen eksempler:
Nyte for nyde og språk for sprog.
Noe som også ble innført va at det var flere hunkjønnsord som fikk a-ending i bunden form entall:
øksa, nåla, bjørka.
Det ble også innført fornorskinger og en del av de ble obligatoriske:
fram for frem, nå for nu og sju for syv.
Det var foreksempel ikke lov å bruke tallordet syv i offentlig rettskrivning før det ble tatt inn igjen og satt på lik linje med sju i 2005.
Flere diftonger ble også innført i rettskrivningen:
Reip for rep, stein for sten osv.
Det ble også innført helt nye skriftformer som var basert på talemålet på Østlandet. Eksempler her er: gampa, gutta, hu. På den andre siden ble disse brukt svært lite og ble ikke oppført i ordbøkene.

Følger av reformen
Rettskrivingen av 1938 skulle virke som et forsøk på å gjøre bokmål og nynorsk nærmere hverandre og mer samlende for hele landet. Det skulle vise seg at den derimot skulle bringe de to målformene lenger fra hverandre ved at rikmålet ble mer som en hovedform, mens høgnorsken(nynorsken) ble satt mer som et sidemål. Rettskrivingen møtte stor motstand hos tilhengerne av høgnorsken, men de hadde lite å stille opp med mot rikmålstilhengerne, som ble støttet av store offentlige medier. Konsekvensene i helhet blir sett på som størst i nynorsken som en følge av reformer og uttrykk, mens det enste den førte til i bokmålen var en tilnærming til riksmålet.